Start med det som vokser nær tomten
Det finnes mer enn tusen bambusarter, men bare en liten gruppe brukes jevnlig til bærende arbeider. Designere starter vanligvis med arter som kombinerer store diametre, rimelig tykke vegger og dokumenterte egenskaper. Guadua angustifolia, hjemmehørende i Colombia og Ecuador, er ryggraden i søramerikansk bambusarkitektur. Dendrocalamus asper, kjent i Indonesia som petung, er vanlig i paviljonger i Sørøst-Asia. Phyllostachys edulis, eller moso, dominerer kinesisk produksjon og konstruerte bambusprodukter.
Lokal tilgjengelighet veier som regel tyngre enn teoretisk ytelse. Å frakte stammer over havet øker kostnadene og miljøbelastningen, og kan bety å arbeide med en art lokale byggere aldri har brukt. En beskjeden lokal art med kjent oppførsel er ofte et bedre utgangspunkt enn et importert ideal.
Typiske kjennetegn, ikke konstruksjonsverdier
Tabellen oppsummerer hvordan disse artene vanligvis beskrives i litteraturen. Den er bare en konseptuell orientering; reelle prosjekter baserer seg på tester av den faktiske leveransen, etter metoder som ISO 22157.
| Arter | Hovedregioner | Typisk bruk i paviljonger | Designmerknad |
|---|---|---|---|
| Guadua angustifolia | Colombia, Ecuador | Søyler, bjelker, fagverk | Lang historie med boltede, mørtelfylte skjøter |
| Dendrocalamus asper | Indonesia, Thailand, Vietnam | Søyler, buer, takrammer | Store diametre passer til hovedbærende elementer |
| Phyllostachys edulis | Kina | Sekundære elementer, konstruerte plater | Tynnere vegger; ofte bearbeidet til lamellerte produkter |
| Bambusa blumeana | Filippinene, Sørøst-Asia | Mindre rammeverk, fyll | Tornete grener; regional tradisjonell bruk |
Les stammen før du tegner den
Unge stammer er myke og har høyt fuktinnhold. Byggere oppgir vanligvis en høstingsalder på omtrent tre til seks år, avhengig av art, når fibrene har forholdt seg og før stammen begynner å forringes. Mange tradisjoner foretrekker høsting i tørrsesongen, når stivelses- og fuktinnholdet antas å være lavere.
Visuell sortering følger prinsippene i ISO 19624. På lageret kontrollerer inspektører vanligvis:
- Rettlinjethet og akseptabel krumning over elementets lengde
- Veggtykkelse og diameter i begge ender, med merknad om avsmalning
- Sprekker, knuste noder, soppflekker og insekthull
- Fuktinnhold tilpasset den tiltenkte konstruksjonen
Beskytt stivelsen mot billen
Bambus har liten naturlig motstand mot biologisk angrep. Stivelsen tiltrekker bambusbilletens larver, Dinoderus minutus, og sopp trives når stammene forblir fuktige. Vanlige behandlinger omfatter boratløsninger (boraks og borsyre) påført ved bløtlegging, vertikal bløtleggingsdiffusjon gjennom perforerte knær, eller Boucherie-metoden, der konserveringsmiddel presses gjennom nykuttede stammer under trykk. Varme- og røykbehandling brukes også regionalt.
Borater er vannløselige og kan løses ut hvis behandlet bambus utsettes for regn. Derfor er behandling og værbeskyttelse partnere snarere enn alternativer. Å spesifisere kjemikalier, konsentrasjoner og opptaksnivåer er spesialistarbeid og avhenger av lokale forskrifter.
Designet er den første konserveringen
Holdbarhetsveiledning på tvers av bambustradisjoner gjentar én idé: hold den tørr og hold den unna bakken.
- Løft søyler opp på sokler eller fundamenter over sprutehøyde
- Gi romslige takutspring for å skygge og beskytte stammene
- Tett åpne stammeender for å hindre at vann trenger inn
- Sørg for luftsirkulasjon slik at elementene tørker etter regn
Fra stamme til forbindelse
Når art og sortering er kjent, kan skjøten utformes etter den faktiske diameteren og veggtykkelsen i stedet for et idealisert rør. Der begynner rommet å ta form.